På denne siden finner du stoff fra bulletin nr 42:

• Datsun 1200 - lovende Japaner for 70-årene
• Veteranbiltur til England
• Du kan ingenting ta med deg dit du går ...
• Salgsstatistikk Datsun 610 Hard Top

Månedenes prøvebil er en snerten bil fra Datsun-familien. Det er en bil for den som ønsker litt mer enn bare transport. Bilen leveres som 2-dørs sedan, 5-dørs stasjons--vogn og en stilren coupe.

Datsun 1200 har en 1177 ccm front-montert motor, med drift til bakhjulene. Maskineriet er kjent fra 1000-modellen, men man har bl.a. forlenget slaget og modifisert vridningsmomentkurven slik at maksverdien oppnås ved lavere turtall. Kompresjonen er 9:1 og veivakselen er 5-lagret i motsetning til Sunny 1000 som har 3-lagret. Som vanlig har Datsun montert detaljene praktisk og servicevennlig og det er god oversikt i motorkassa.

Datsun 1200 har en tiltalende lay-out , det være seg interiørmessig som eksteriør-messig. Dette er særlig fremherskende hos coupemodellen. Denne modellrekken er rett og slett stilig. Litt lavt under taket, spesielt i coupemodellen som gjør den til en 2+2 utgave. Instrumenteringen er tilstrekkelig, med vanlige varsellamper for oljetrykk, lys, blinkers etc, videre speedo-meter (Runde klokker i alle modellene fra 1971.) med trip, bensinmåler, temperatur-måler, lyshorn, katastrofelys, elektrisk spyler m.m. (Coupeen hadde turteller, mens de to andre modellene hadde klokke som options). Rattlås er standard, viskere med to hastigheter, dørbrytere for kupëlys, sigarettenner og spesialbehandlet glass i instrumentene hører med som standard. Ellers nevnes armhvilere på dørene, nakke-puter, låsbart bensinlokk og ryggelys. Instrumentbordet har for øvrig trykte strømkretser, noe som blir mer og mer vanlig på bilene.

Datsun 1200 har MacPhersonoppheng foran, med støttestag og parallellstag.

Bak finner vi stiv aksel og to langsgående halv-elliptiske bladfjærer og selvsagt teleskop-støtdempere som foran. Opphenget er ikke nytt på noen som helst måte, men betyr en framgang for modellen hva forfjæringen angår.

Bilen har vanlig styresnekke med kule-kretsløp. Ellers nevnes at man har montert skiver foran, (Gjelder ikke stasjons-vogn) mens det er vanlige trommelbremser bak.

Man finner seg straks til rette i denne bilen. Det betyr straks et pluss når man be-dømmer. Utsikten er bra forover og til siden, men man ser ikke bilens hjørner bak og rygger litt på ”følelsen”. Dette gjelder spesielt coupeen.

Motoren starter omgående  og får god arbeidstemperatur raskt. Gearboksen avslører seg omgående som meget god og synkromeshen er kraftig. Japanerene be-streber seg på å lage fint gearskifte i sine biler og Datsun 1200 er en av de beste i så måte. Derimot har ikke ingeniørene vært like flinke til å få tannhjul etc. til å løpe lydsvakt. Derfor må man finne seg i en del låt fra gearene også i denne modellen.

Motoren er gledelig elastisk og arbeids-villig og man kunne slippe bilen ned i 30km. i høygearet og deretter akselerere uanstrengt. Motoren er godt dempet, men lydnivået stiger merkbart når man går 100 km, hovedsakelig på grunn av gearkasse- og resonanslåt. I 2. gir rekker man så vidt ut på 80 km. før ventilene flagrer, og i 3. posisjon kan man tillate seg drøye 120 km. uten protester. Toppfarten ligger på noe omkring 153 km/t, men varierer noe fra vogn til vogn, avhengig av mange faktorer.

Datsun 1200 er lett på rattet og clutch-arbeidet er også utpreget fotvennlig, slik at ikke minst også damene vil synes denne vognen er behagelig å kjøre. Men stabiliteten kunne man ønske seg bedre og man får ubehagelige styringstendenser fra bakakselen på langsgående ujevnheter.   

Fjæringen er relativ fast og tverrgående ujevnheter kjennes godt. Men på vanlig god vei er fjæringen behagelig.

Styringstendensen i kurver er tilnærmet nøytral, men det er ikke vanskelig å lage bakvognskrens med gasspedalen.

Bremseanlegget virket utmerket og klarte vår dose på 12 fullstopp fra 90 km. uten å miste jevnhet og gripeevne.

Konklusjon: Datsun 1200 er en rask og morsom bil som gir jevnt god komfort, uten å briljere. Derimot vinner den når det gjelder bensinøkonomi. Vi gjennomførte økonomikjøring med 0,77 liter på 10 km. og i gjennomsnitt brukte vi 0,93 liter  pr. 10 km. utkjørt hard og variert testdistanse. Gjennomsnittsforbruket vil ligge et sted midt mellom disse verdier og det kan såmen ingen klage på. (Det virker høyt i forhold til hva vi er vant til med våre 2 1200. Sef) Våre akselerasjonsprøver viser at bilen også er hurtig. Dette med akselerasjonsevne avhenger selvsagt helt og holdent av trimmen prøvebilen er i. Får man en bil i førsteklasses stand, vel – så blir resultatene deretter. Prøvebilen i dette tilfelle skulle gi et brukbart gjennomsnitts-bilde av modellenes prestasjonsevne når det gjelder fart og ytelser.
Fritt etter artikkel i Nationen 05.10.71.

I Japan fantes også en modellrekke, som ble kalt Excellent. Den hadde 10 cm lenger nese og var utstyrt med L14 motoren kjent fra 510 og 710. I tillegg hadde den fått forstillingen til de samme modellene. Den var også oppgradert på interiør og trim.

Tekniske data:

Mål og vekt.
Lengde 382,0 cm
Bredde 151,5 cm
Høyde 135,0 cm
Akselavstand 230,0 cm
Sporvidde foran/bak 124,0/124,5 cm
Bakkeklaring 017,0 cm

Egenvekt 710 kg
Totalvekt 1150 kg

Motor.
4-sylindret, 4-takts vannkjølt rekke med toppventiler, 5-lagret veivaksel og 1 dobbel fallforgasser og manuell choke.
Sylindervolum (slagvolum) 1177 ccm.
Kompresjonsforhold 9,0 : 1
Maks. effekt 69HK SAE v/6000 omdr.
Maks. dreiemoment 9,7kpm v. 4000 omdr.

Kraftoverføring.
Motor foran. Bakhjulsdrift.
4-trinns manuell gearoverføring.
Tørr enplateclutch. Gulvspak.
Gearutveksling: 1:3,757, 1:2,169, 1:1,404 og 1:1. Revers: 1:3,540
Bakakselutveksling; 3,90 : 1

Karosseri:
Selvbærende karossei
MacPherson foran med spiralfjærer med innebygde teleskopstøtdempere samt støttestag og parallellstag.
Stiv bakaksel med halvelliptiske , langsgående bladfjære samt teleskopstøtdempere.

Bremser:
Skiver foran (Trommel stasjonsvogn) og trommel bak. Tokrets (Unntatt på de aller første bilene)

Styring:
Snekke og kulekretsløp med utveksling 15 : 1.

Hjul:
Stålfelger 4,5J
Diagonaldekk (Tifdlig mod) 6,00 x 12
Radialdekk 155 x 12

Batteri 50 Amp

Bensintank 38 liter.

Akselerasjon 0-80 km/t 10,9 s
Akselerasjon 0-100 km/t 16,2 s

Bildemateriellet er brosjyrer funnet på nettsider rundt omkring i verden.

SEF

Veteranbiltur til England

24 mai møtte vi spente opp på Moane i Kongsberg for å starte på en spennende veteranbiltur til England sammen med 80 andre i 35 biler. Vi skulle kjøre i vår nyinnkjøpte Datsun 1200 Coupe, noe vi regnet med ville bringe oss fram og tilbake uten noe plunder.



Rast i Aust-Agder

Turen ned til Kristiansand gikk uten problemer, så vi linet opp på fergekaia i god tid. Overfarten gikk også smertefritt og Kristi Himmelfart rullet vi i land i Newcastle i pent men kaldt vær.



Denne dagen skulle vi først kjøre en 30-40 kilometer til et utendørs museum kalt Beamish open air museum. Det var et enormt museum bygd opp med landsby, verksteder, butikker, gruvesamfunn, bolig-strøk, kirke, bank, puber, bussruter, trikke-linjer og mye mye mer.



Trikken som bragte oss til "landsbyen"

Hele museet var bygd slik som det var i England i 1913. Vi kom inn i alle hus og der var innredning og alt som i 1913. Du fikk et levende bilde av hvordan folk hadde det den gangen. Både med hensyn til mat, klær, innredning, transport, butikker og verksteder.



Utdrag av "landsbyen" med bil/ sykkel-butikk og fullt verksted.

En liten del av museet var viet tidsepoken rundt 1830 med kulldrift og meget tidlig jernbanehistorie. Er du på de trakter i England anbefales det absolutt et besøk.

Resten av dagen ble brukt på å komme oss ned til York hvor vi skulle bo i 4 døgn. Vi var fremme i sekstiden om kvelden og inntok middag sammen på stedets vertshus.

Dagen etter dro vi på utflukt til Aidensfield og Whitby, kjent fra TV-serien Heartbeat, eller "med hjartet på rette staden" som den blir kalt på norsk.

 

Suvenirbutikkene lå på rekke og rad

 

Whitby var en større by enn forventet

 

2 Datsuner på tur i England

Etter besøket i Aidensfield eller Goathland som det heter i virkeligheten, la vi turen innom Whitby for en matbit og litt mysing.

På lørdag gjorde vi York. Vi tok taxi til byen, deretter vandret vi rundt i timesvis. Vi var innom X antall butikker av alle slag. Jeg var mest gira på antikvitets- og bruktbutikker for å se om jeg fant noe bilting mens dere jo kan gjette hva slags butikker min bedre halvdel helst ville besøke.



Ultramoderne busser i York

Noen har sikkert undret seg over at vi ikke avla det berømte Vikingemuseet et besøk, men vi hadde vært der før. Søndag var vi på privat besøk, mens de andre var på diverse utflukter i Yorkshire.



Mandag var det samling utenfor hotellet før vi begav oss hjemover.

Alle 35 bilene fra A Ford til 70 talls Datsuner oppførte seg ok, med unntak av en brent dynamo og et par mindre feil. Neste år går turen til Ebeltoft i Danmark.

SEF

Du kan ingenting ta med deg dit du går ...

Alle skal vi før eller siden forlate denne jord, og vi kan ikke ta med oss noe dit vi eventuelt kommer etterpå. De biler, restaureringsprosjekter og delesamlinger vi har må vi overlate til neste generasjon. Det er også et faktum at gjennomsnittsalderen er ganske høy blant veteranbilfolket, og at antallet biler og prosjekter som blir ’foreldreløse’ bare vil øke. Samtidig er det vanskelig å få rekruttert å få yngre folk til miljøet. Dette har mange årsaker, én av dem er mangelen på rimelige og greie prosjekter.



Derfor vil jeg bringe videre en idé som et fornuftig menneske la fram på et av våre ’skravlemøter’ på Langebru: Alle som har prosjekter og delelagre de ikke lenger orker å gjøre noe med, burde gi dem bort gratis til yngre veteranbilinteresserte.



Man må se i øynene at salgsverdien av mye av dette egentlig er svært liten, og at tingene etter hvert kan havne på søppelfyllinga hvis ikke en ekte entusiast tar hånd om dem. Da er det bedre å gjøre en god gjerning som kan sikre etterveksten i veteranbilmiljøet.

For egen regning vil jeg legge til at den som pga. av alder og dårlig helse ikke lenger bruker sin veteranbil, bør selge den til en seriøst interessert person før det er for sent. Og man skal ikke tro at bilen alltid representerer en kjempeverdi. Den er bare verd det som en eventuell kjøper vil betale.

Det er mye lettere for en som er kjent i veteranmiljøet å få solgt en gammel bil til en bra pris, enn det er for arvinger eller bobestyrere å gjøre det. Jeg vil også minne om at det ikke er sikkert at ens egne etterkommere er seriøst interessert i veteranbiler, selv om de syns at en fin, gammel bil er ’kjekt å ha’.



De som ønsker å sikre veteranbilmiljøet for fremtiden og som er interessert å få de gamle bilene ut på veiene, bør tenke alvorlig på å få bilene og delene sine ’i sirkulasjon’ før det er for sent. Ellers er det stor fare for at de havner de innerst i en garasje, hos en samler i Tyskland, - eller på Lindum.

Petter J. Brudal

Datsun/PMC Registeret har vært så heldig å få overta salgskortene fra Nissan Norge AS. De dekker perioden fra 1964 til ut på 80 tallet. Det er en voldsom jobb å telle opp alle disse kortene derfor vil vi komme med noe statistikk i hvert blad fremover. I dette nummeret har vi tatt for oss Datsun Hard Top modellen i 610 serien, som ble introdusert i 1972 og gikk ut som 1976 modell. De to første årene ble den bare levert som vanlig Hard Top, men fra 1974 ble den oppgradert til SSS modell. Denne siste modellen har i ettertid blitt en ganske ettertraktet modell, men er nå ekstremt vanskelig å finne i god stand. I følge vår opptelling ble det totalt registrert 507 slike biler i Norge. I ettertid har det kommet noen bruktimporterte fra Norden og Mellomeuropa. Den siste årsmodellen 1976 ble bare solgt i fargene 022 Appelsin, 252 Himmelblå og 905 Rød. Som dere ser av statistikken var det størst salg av disse tre fargene og de fleste ble levert i 75-76.

Den bilen med lavest chassisnr. KPL610UT-000146 ble levert av Vest-Bil AS i Bergen 09/08-72 og den med høyest nr. KPL610W1FKQ-139439 ble levert av Fjordane Bil AS i Førde 11/09-76.SEF