|
Hva skal vi bruke gammelbilen til
|
Når en bil blir 30 år gammel, regnes den som et historisk kjøretøy, eller i dagligtalen veteranbil. Dette medfører reduserte offentlige avgifter og, på visse betingelser, billigere forsikring. Blant disse veteranbilene finner vi mange forskjellige modeller, fra motoriserte hestekjøretøy til den første utgaven av VW Golf.
Et fundamentalt spørsmål man kan stille seg, er: ”Hva skal vi bruke disse bilene til?”. Blant veteranbilfolket er antagelig det instinktive svaret ”Ta vare på dem!”, men det er kanskje å si det litt for generelt.
Gamle biler kan betraktes på mange måter, og jeg har prøvd å lage en slags inndeling:
A) Teknikk- og industrihistorisk minnesmerke,
B) Kulturhistorisk minnesmerke,
C) Hobby-prosjekt og/eller søndagsbil,
D) Hverdagsbil med ”honnør-rabatt”,
E) Gammelt skrot som det bør lages spiker av.
I det følgende skal jeg konsentrere meg om de tre første punktene og presentere mine synspunkter på disse. Jeg regner ikke med at alle er enige, og jeg håper at innlegget kan bidra til litt diskusjon.
Eksempel på bil fra punkt A og B. En totalrestaurert Datsun 1200 Coupe..
Det virker som punkt A er det offisielle synet på veteranbiler, ikke minst slik det praktiseres når en bil skal godkjennes for LMK-forsikring. Dette er det ideale krav som ligger og lurer hele tiden: Bilen skal være slik den var når den kom ut av butikken første gangen. Moderat slitasje kan aksepteres, men alle deler må være enten originaldeler for modellen eller så nære som overhodet mulig, både i utseende og funksjon. Det medfører at man får problemer med ekstrautstyr som ikke er fabrikkmontert. Vi har vel alle hørt om noen som har fått nektet godkjenning på grunn av uoriginale felger og dekk.
En slik tolkning av ”original stand” er relevant for en bil som skal stå på fabrikkens museum og undersøkes av forskere. Men den er i praksis uholdbar for biler som man skal kjøre med. For det første må man ved restaurering og reparasjon lete i det vide og det brede etter helt korrekte deler, eller lage (få laget) nye deler for hånd. Veteranbilen blir derfor en svært verdifull gjenstand som må behandles med stor forsiktighet. Dernest er det problematisk å få tak i slitedeler som dekk, stifter, filtre osv. Dette medfører at man må begrense kjøringen til et minimum. Sluttresultatet er at bilen hovedsakelig står stille i garasjen. Unntaket er noen få, populære biler, f.eks. Boble, Mini og Ford V8, der tilgangen på deler er sikret gjennom forskjellig firmaer og klubber.
Eksempel på bil fra punkt C. En Datsun E10 Coupe med litt ekstrautstyr.
Etter mitt syn bør gammelbilene være synlige for folk i alminnelighet Det bringer oss over på punkt B – kulturminne. Bilene skal fremstå slik de var den gang de var i vanlig bruk, det vil si at tidsriktige endringer må aksepteres. Når noen ser ser min gamle bil forteller de gjerne at de husker den gang de selv eller faren eller naboen hadde slik bil. De gir blaffen i om den har korrekt fordeler og forgasser. Dette er historie i praksis for vanlige mennesker, ikke for teknologihistorikere.
Biler bygd etter krigen kan i de fleste tilfeller brukes til mer enn å delta i veteranbil-arrangementer. Men skal man bruke dem i trafikken, bør de egentlig ha radialdekk, halogenlys, elektriske vindusspylere og så videre. Problemet er at slike endringer må gjøres ”i smug” hvis man vil beholde LMK-forsikringen sin.
Det er en glidende overgang fra punkt B til punkt C. Her finner vi de bilene som eierne betrakter som rent private hobbyprosjekter og der de ikke bryr seg så mye om hva som er historisk korrekt. Så lenge dette ikke fører til rasering av virkelig sjeldne antikviteter synes jeg dette er OK. Å lage en hot rod av en Ford V8 er nå ikke fullt så ille som å lage en på basis av en Bugatti Royale.
Hvem er det da som fortjener de økonomiske fordelene som veteranbilene har? Skal det bare gjelde for dem som følger den ”smale vei” og har motorhistorisk korrekte kjøretøy (punkt A ovenfor), eller bør det være likt for alle? Såvidt jeg vet er ikke LMK-forsikringen en offentlig subsidiert ordning for bevaring av historiske minnesmerker.
Et forsikringsselskaps utgifter er en funksjon av skadesannsynlighet ganger skadekostnad. Hva som skjer når sannsynligheten nærmer seg null (veldig få kilometer) og kostnaden går mot uendelig (veldig dyr restaurering) er usikkert. Men resultatet kan gjerne bli det samme med flere kilometer og billigere reparasjoner. Om bilen er 100% eller 90% original burde ikke spille noen rolle for skadehyppigheten så lenge den kjøres av ansvarsfulle personer. Når det gjelder statens avgifter, så syns jeg at gamle biler bør kunne ”pensjoneres” som avgiftsobjekter når staten har vridd penger ut av dem i 30 år.
Konklusjonen på alt dette er at jeg mener det er feil anvending av ressursene å tilstrebe 100% korrekt tilstand på gammelbilen. Etter mye forbruk av tid og penger ender man nemlig opp med en bil man helst ikke bør kjøre for mye med. En bil inne i en låst garasje er egentlig ikke-eksisterende for alle andre enn den som har garasjenøkkelen. Hva er da hensikten? Et historisk minnesmerke burde jo være tilgjengelig for publikum.
Jeg må tillegge at min egen gammelbil har normal bruksbilforsikring som for moderne biler. Dette skyldes helt andre, utenforliggende forhold, men det gjør at jeg står fritt til å si og skrive hva jeg vil og til å modifisere bilen slik det passer meg.
Petter J. Brudal